Markedsbasert høsting av fiskeressurser 2005

Kvotebank
Prosjektets analyser konkluderer med at det et vanskelig å si noe eksakt om hvilken effekt kvotebank vil ha. Det har først og fremst sammenheng med at man ikke har oversikt over hvor mange fartøy som ville velge å utsette sitt fiske etter torsk dersom en slik ordning innføres.

I delprosjektet ble følgende konklusjoner trukket:
Det er i hovedsak blant de minste fartøyene (samlekvotefartøyene) man finner dem som sliter med å ta sine torskekvoter, og dermed vil være de fartøyene som vil være i posisjon til å nyttegjøre seg en kvotebankordning.

Kjøringer over flere år indikerer at det stort sett er da samme fartøyene som sliter med å ta kvotene i perioden 2001-2004. En samlekvoteordning kan derfor bidra til å premiere de minst effektive fartøyene.

Dersom de fartøyene som ikke klarer å ta kvotene under dagens reguleringsregime, får anledning til å overføre torskekvoter, vil det innebære at overfiske av torsk blant samlekvotefartøyene øker.

De største kystfiskefartøyene tar stort sett sine torskekvoter i løpet av året. Effekten av å innføre kvotebank for denne delen av kystflåten vil være liten med mindre ordningen i seg selv bidrar til å endre landingsmønsteret.

Et alternativ for å få tatt de resterende torskekvotene på høsten, vil være å gi rom for driftsordninger som åpner for overføringer av kvoter til de mest effektive fartøyene innad i hver gruppe. Det kan imidlertid bidra til å fremme kappfiske tidlig på året.

Endringer i fangstreguleringer og landingsmønsteret
I delprosjektet ble ulike strukturvirkninger gjennomgått. Konsekvensen for landingsmønsteret ble analysert med hovedvekt på årene etter tusenårsskiftet. Hovedkonklusjonen er at det i liten grad finnes empirisk støtte for at sesongsvingningene er redusert etter at strukturvirkemidlene ble innført. Det er vanskelig å trekke entydige konklusjoner fordi ordningen har vært i drift i så kort tid. I tillegg bidro usikkerheten rundt regjeringsskiftet til at det ble stilt spørsmål ved om ordningene vil bli videreført. Det bidro til at struktureringen skjøt fart på sommeren/høsten 2005. 2006 blir med andre ord første året med helårlig drift for de strukturerte fartøyene. I så måte vil det være interessant å studere hvordan dette slår ut i forhold til målsettingene i prosjektet.

I tillegg til denne aktiviteten er det gjennomført en undersøkelse blant fartøyeiere om deres vurderinger av samlekvoteordningen. Overordnede mål med samlekvoteordningen var blant annet å dempe sesongtoppene, høyne råvarekvaliteten, økte produktverdien og forenkle kontrollen. Det ser ut som at de verste toppene er fjernet, men at det er langt igjen til vi får en jevn fordeling utover året. Dette henger sammen med at det for små båter er spesielt vanskelig å dra fangstmønsteret sitt utover året. Samlekvoten har elementer i seg som er veldig viktig for at de minste båtene skal kunne drive sitt fiske på en forsvarlig måte. Tidligere måtte disse båtene gå ut i allslags vær fordi det plutselig kunne bli stopp i fisket. Nå er de garantert en kvote som gjøre at de kan legge opp fisket sitt etter eget ønske. Studien av fartøyeiere som er underlagt samlekvoteordningen avdekket at det er stor spredning i atferd blant disse fartøyene til tross for at fartøygruppen er relativt homogen. Et annet viktig funn er at de som «stanger hodet i ordningens begrensninger» er de som er minst tilfreds med ordningen. De som aldri når ordningens tak, synes derimot at ordningen fungerer svært godt.

Samspillsmodeller
I dette delprosjektet studeres hvordan bedrifter søker å koordinere sin aktivitet med sine underleverandører (fartøyene). Koordinering av råvareflyten er avhengig av attributter ved produktet som produseres – både krav til kvalitet og prosessflyt. Prosjektet dokumenterer at utfordringene knyttet til tørrfiskproduksjon, saltfiskproduksjon, saltfiskproduksjon, klippfiskproduksjon og filetproduksjon er forskjellige. Dessuten ser vi at selv om bedriftene produserer samme produkt – vil kravet til leveringsmønster være helt ulikt i bedrifter som baserer seg på ferskt i motsetning til rundfrosset råstoff. Samtidig er det sterke regionale forskjeller blant fiskeindustribedriftene når det gjelder hvilke ønsker de har til leveringsmønsteret.

Parallelt med dette prosjektet fikk forskerne i oppdrag fra Fiskeri- og kystdepartementet å evaluere leveringsplikten. En viktig dimensjon med leveringsplikten er å styre råstoffet mot regioner som er særlig avhengig av tilgang til råstoff. Torsketråleren med leveringsvilkår domineres av rederier lokalisert i Finnmark og i nordre del av Nordland. Strukturelle endringer, både i flåte- og produksjonsledd, har ført til store endringer i råvareflyten fra trålere med leveringsplikt i de store regionene. Særlig på landsiden fører konkurser og avviklinger til store endringer. Over tid ser det imidlertid ut som om landingsmønsteret på fylkesnivå opprettholdes, men råstoffet leveres til færre og færre anlegg og steder enn tidligere, innenfor den enkelte region.

En viktig intensjon med leveringsplikten er å sørge for at landanleggene får kontinuerlig tilgang på råstoff i store perioder av året hvor fisken ikke er tilgjengelig for kystflåten. Fartøy med leveringsplikt klarer bare i begrenset grad å dempe svingningene som genereres av kystflåtens sesongmessige fiskerier. Det er de eldste trålerne med leveringsplikt som best klarer å leve opp til intensjonen om jevne og stabile leveranser over året, og bidrar til at de begunstigede anleggene får kontinuerlig tilførsel av ferskt råstoff hele året.

Til tross for gjensidig avhengighet har fartøyleddet og fiskeindustrien motstridende interesser når det gjelder optimering av lønnsomhet. Der flåtens lønnsomhet er avhengig av høyest mulig pris på råvaren er motstykket på land at råvareprisen er svært viktig for lønnsomhetsutviklingen til produsenten. I de aller fleste tilfeller utgjør råvaren den største kostnadskomponenten. Og følgelig ser vi at de fleste konfliktene rundt drift av trålere med leveringsplikt berører uavklarte forhold rundt prissetting på råstoff med leveringsplikt.

Undersøkelsene tyder på at trålere med leveringsplikt i stadig større grad utnytter muligheten som auksjonsbasert omsetning av ombordfrosset råstoff gir for å oppnå høyest mulig pris. Dette fremtvinger følgende driftsmønster som en respons på lønnsomhetskrav:

Prisen på stor torsk er langt bedre enn mindre torsk. Det bidrar til en forskyvning av råstofflyten fra nordnorsk filetindustri mot deler av fiskeindustrien som produserer produkter hvor størrelsesgraderte sluttprodukter oppnår høyere pris, for eksempel klippfisk. Disse produsentene har derfor en høyere betalingsvilje i råstoffmarkedet enn de tradisjonelle filetindustribedriftene. Videre er ombordfrosset råstoff langt bedre betalt enn det ferske råstoffet, først og fremst fordi auksjonsbasert omsetning henvender seg til en større kundemasse – med høyere betalingsvilje enn hva som kan oppnås ved leveranser til de opprinnelig tilgodesette bedriftene i nordnorsk filetindustri.

Gjennom at råstoffet fryses om bord og omsettes i et globalt råvaremarked, tvinges den nordnorske filetindustrien til konkurranse med industri i lavkostland. Med svært lave arbeidskraftkostnader kan denne industrien forsvare en høyere pris for liten og mellomstor torsk i råstoffmarkedet. Ved å følge prissetting og råvareflyt er det flere forhold som tyder på at de begunstigede bedriften taper i en åpen konkurranse om ombordfrosset råstoff i forhold til tradere og klipp- og saltfiskprodusenter.

Et annet prosjekt som forskergruppen har gjennomført i den perioden er en analyse av fangstbasert akvakultur for torsk. Funnene viser at mange fartøy fanger levende torsk. Fangstleddet er imidlertid preget av stor strukturell turbulens ved at mange fartøy bare fanger små kvanta og er inne i korte perioder med levende fangst. Kjernen av fartøy som deltar i dette fisket består av noen få større snurrevadfartøy fra Nordland og Finnmark. Det meste av den levende torsken som fanges blir tatt på våren på finnmarkskysten med snurrevad. Fangsten leveres i merd til tradisjonelle fiskeprodusenter. I rapporten blir det lagt frem data som dokumenterer at levende torsk er den mest verdifulle torsken som landes og at den oppnår en pris som ligger mellom 30 og 40 % høyere enn gjennomsnittsprisen for torsk. Det årlige kvantum som landes i Norges Råfisklags distrikt er på om lag 1300 tonn. I tillegg landes det årlig om lag 200 tonn levende torsk i andre deler av landet.

Fangstbasert akvakultur er et konsept som kan bidra til å heve verdien av en knapp torskekvote betydelig. Det er vanskelig å trekke entydige konklusjoner for hvor stort dette potensialet er på grunn av mangel på nødvendig datagrunnlag.