Til innholdet

Prosjektnummer

900635

Prosjektinformasjon

Prosjektnummer: 900635
Status: Avsluttet
Startdato: 01.05.2011
Sluttdato: 20.11.2011

Konsekvenser ved ulike typer strukturering/kapasitetstilpasning i pelagisk sektor

Samandrag av resultat frå prosjektets faglege sluttrapport
Resultata viser at med dagens struktur er overkapasiteten innan pelagisk konsumindustri betydeleg. Sjølv om ressurstilgangen skulle vere vesentleg større enn det som ein legg til grunn, ville ein kunne ta i mot alt råstoffet med monaleg færre anlegg enn dagens struktur og samstundes ha ei mykje høgare avkastning. Alle scenarioa viser det same, og det optimale talet på anlegg varierar frå 25 dersom kapasitet per anlegg berre er 40 000 tonn per år, med ei avkasting som er 27 % høgare enn dagens, til 13 anlegg dersom ressurstilgangen vert redusert med 25 % i høve til dagens struktur under dei same føresetnadene.
 
Avkastningsauken i dette høve er på heile 80 % dersom ein tillet fri kapasitetstilpassing. Altså vert lønnsemda av å redusere kapasiteten relativt viktigare jo mindre kvotene er. På bakgrunn av dette kan ein konkludere med at sjølv med ein moderat kapasitetsreduksjon, med til dømes 30–40 % av dagens, vil lønnsemda i bransjen betre seg monaleg samstundes som kapasiteten er stor nok til å ta i mot mest alt tilgjengeleg råstoff.

Dersom råstofftilgangen hadde vore konstant og nokolunde stabil over tid, ville ein hatt ein eintydig kapasitet i foredlingsindustrien. Om denne vart realisert, ville det heller ikkje vore noko problem med overkapasitet; ein ville hatt full utnytting av kapasiteten heile tida. Det er stort sett dette problemet ein har via merksemd i den numeriske modellen som er skildra i denne rapporten. Det må likevel takast atterhald om at føresetnaden om stabile kvoter ikkje er realistisk.

I røynda er fiskekvotene både usikre og ustabile, og det er vidare periodar med aukande eller avtakande trendar i kvotene som speglar dei biologiske tilhøva og forvaltninga av bestandane. Gitt denne usikkerheita blir det å skulle bestemme optimal kapasitet straks meir komplisert. For å bestemme den optimale kapasiteten under usikkerheit nøyaktig, ville ein trenge ein detaljert numerisk modell samt ein velspesifisert sannsynlegheitsfordeling for framtidige kvoter. Sidan dette er utanfor omfanget av denne rapporten, vil ein heller kome med nokre kvalitative vurderingar over kva usikkerheit har å seie for optimal mottaks- og foredlingskapasitet.
 
Jo større kapasitet ein har, dess lågare vil, rimelegvis, den gjennomsnittlege utnyttingsgraden av kapasiteten vere når råstofftilgangen varierar frå år til år. Difor vil den optimale kapasiteten først og fremst bli bestemt av dei faste kapasitetskostnadene uansett kva for sannsynlegheitsfordeling ein har. Det finnes ein del vitskapelege artiklar som har analysert dette problemet (blant andre Charles & Munro (1985) og Hannesson (1993)). Den gjennomgåande konklusjonen i desse arbeida er at det vil aldri lønne seg å ha stor nok kapasitet til å kunne ta alle tenkelege kvoter uansett kor store dei er. Spesielt dersom veldig store kvoter er svært sjeldne, vil det ikkje vere lønnsamt å ha ledig kapasitet for å kunne ta desse. Då er det betre heller å levere overskottet i utlandet eller la det gå til andre formål. Forskjellen mellom den optimale kapasiteten og den kapasiteten som trengs for å ta unna alle realistiske kvoter vil vere større jo større den faste kostnaden knytt til kapasitet er.
 
Sidan den noverande kapasiteten synes å ha vore stor nok til å ta unna alle landingar dei siste åra og også alle realistiske forventa landingar i åra som kjem, kan ein på bakgrunn av det som står over konkludere med at kapasiteten per i dag er for stor.
 
Skal ein oppnå ein reduksjon av kapasiteten som tilsvarar det som ville vore optimalt med dei mest optimistiske utsiktene med omsyn til ressurstilgang, det vil seie sitje at med om lag 30–40 % av dagens kapasitet, utan å ta spesielle verkmiddel i bruk vil det i beste fall ta svært lang tid å nå “målet”. Dette kunne løysast ved at alle betalte inn til eit struktureringsfond ein viss del av omsetjinga og at bedrifter kunne søke dette fondet om støtte for å kunne avvikle drifta.
 
Eit slikt forslag reiser fleire spørsmål. For det første, er ei slik struktureringsordning i det heile loveleg? Både overfor norsk lovgjeving, men også i høve til EØS-avtala og EU. Dersom ei slik ordning berre gjeld norske bedrifter vil det kunne oppfattast som konkurransevridande til fordel for norsk over utanlandsk pelagisk konsumindustri. Der nest, vil ei slik ordning vere avhengig av semje, eller i det minste konsensus, innan bransjen. Dei som vel å trekke seg ut med støtte frå fondet tener heilt klart på ei slik ordning. Om dei som er att i bransjen ser seg tent med ei slik ordning er vanskelegare å svare på. Problemet er at det er fritt fram å utvide kapasiteten. Når talet på anlegg går ned og lønnsemda per anlegg aukar, aukar samstundes insentiva for å utvide kapasiteten, både hos dei anlegga som er att og å etablere nye, og gevinsten med struktureringsfondet vil bli redusert for dei som har betalt inn avgift. Kort sagt skal ein ha håp om gjennomføre eit slik struktureringstiltak må ein òg kunne kontrollere kapasiteten hos dei gjenverande anlegga og hindre etablering av nye.
 
Ei slik ordning vil heilt sikkert støyte på juridiske hindringar. Trass i at auka lønnsemd gjev insentiv som undergrev samarbeid fører det til betre utnytting av eksisterande kapasitet når talet på anlegg vert redusert.

På eiersiden i den pelagiske konsumindustrien har det vært store endringer de siste årene. I følge Driftsundersøkelsen i fiskeindustrien 2009 står tre selskaper, som til sammen har 20 fabrikker i drift, for 60 % av kvantum og verdi i bransjen. De 17 andre selskapene driver i alt 21 fabrikker. I den senere tid har det vært ytterligere konsolideringer, noe som kan føre til at de tre største aktørene, samlet sett, vil bli enda større i framtiden (Bendiksen 2010). En slik konsolidering kan tyde på overkapasitet i bransjen.

Selv om kvotene på norsk vårgytende sild (NVG-sild) har vært store de siste årene, og utnyttelsen av produksjonskapasiteten har vært høy i toppsesongene samtidig som lønnsomheten i bransjen har vært god og økende, må mottakskapasiteten i næringen sies å fortsatt være stor i forhold til kvotegrunnlaget for pelagisk fisk. De neste årene er det forventet mindre kvoter på NVG-sild. Dette vil kunne føre til reduserte marginer og dårligere lønnsomhet i industrien i årene framover. I tillegg vet en fra økonomisk teori at det ikke nødvendigvis er optimalt å ha kapasitet til å ta alle toppene hvis disse inntreffer sjelden.

Å kartlegge hvordan endringer i foredlings- og produksjonskapasiteten kan påvirke lønnsomheten i den pelagiske konsumindustrien.

Delmål
• Å kartlegge økonomiske fakta/nøkkeltall ved strukturering av produksjonskapasiteten i bransjen.
• Å avdekke hvor stor strukturendring som må til for å oppnå en bedre tilpasning mellom produksjonskapasitet og lønnsomhet i norsk pelagisk konsumindustri.” I korthet: hva er optimal struktur gitt ulike forutsetninger?
Følgende nytte er forventet:
• økt lønnsomhet og verdiskapning
• trygge arbeidsplasser
• bedre ressursutnytting

Planen er å analysere en rekke forskjellige scenarier med hensyn til struktur og kapasitetstilpasning som f.eks:
• simulere dagens struktur, kapasitet og lønnsomhet
• hva en reduksjon i kapasiteten har å si for verdiskaping og sysselsetting i bransjen
• gitt faste førstehåndspriser på fisk, hvor effektiv må industrien være for å oppnå et gitt dekningsbidrag?
• scenarioanalyse: Analysere eventuelle andre konkrete scenarier spesifisert av styringsgruppe/referansegruppe

I tillegg til modellanalysen vil man også diskutere prinsipielle problemstillinger som den statiske modellen ikke fanger opp direkte. Prinsipielle spørsmål omfatter bl.a.:
• Hva betyr sesongvariasjon i fangstene og årsvariasjon i kvotene for kapasitetstilpasningen?
• Hva har usikkerhet å si for beslutningene?

Metode
Metoden som vil bli benyttet er en operasjonell modell basert på lineær programmering. Det vil si at modellen består av en målfunksjon og et visst antall bibetingelser eller beskrankninger. I dette tilfellet er det rimelig at målfunksjonen er å maksimere den samlete samfunnsøkonomiske og/eller privatøkonomiske avkastningen av den totale virksomheten. Forskjellen mellom samfunnsøkonomisk og privat-økonomisk analyse er at førstnevnte tar utgangspunkt i alternativ-lønningen til innsatsfaktorene, f.eks. kapital og arbeidskraft, og ikke faktisk avlønning. Bibetingelsene vil hovedsakelig bestå av at produksjonen blir begrenset av tilgjengelige kvoter av hvert fiskeslag og av produksjonskapasiteten i eksisterende anlegg.

Modeller av denne typen opererer med et sett handlingsvariable som blir bestemt i modellen og et sett eksogene variable, dvs. variable som er gitt på forhånd. Handlingsvariablene i denne konkrete modellen er fordelingen av hvert fiskeslag på ulike anvendelser og totalt antall fabrikker. Til sammen vil disse variablene beskrive strukturen og fordelingen i den totale virksomheten.

Eksempler på eksogene variable er kvotene av hvert fiskeslag som kan brukes som råstoff, konverteringsfaktorer for hvert fiskeslag til ulike anvendelser, produksjonskapasiteten i hvert anlegg, priser og kostnader. Dette er med andre ord inputparametrene i modellen. Mye av arbeidet i prosjektet vil bestå i å beregne, kalibrere og kvalitetssikre disse inputparametrene. Utviklingen av selve den generiske modellen er til sammenlikning mindre arbeidskrevende.

Målfunksjonen vil bestå i å maksimere verdiskapningen i virksomheten, det vil si summen av dekningsbidragene fra hver enkelt anvendelse av hvert enkelt fiskeslag fratrukket de faste kostnadene som er knyttet til anleggene. Dekningsbidraget inkluderer variable kostnader knyttet til arbeid og løpende driftskostnader, definert som bruttoinntekten minus de variable kostnadene som er knyttet til utnyttelsen av kapasiteten til anleggene. De faste kostnadene er kostnader knyttet til kapasiteten i seg selv, og disse påløper uavhengig av produksjon. Dette er i all hovedsak kapitalkostnader og forsikring av bygninger og maskiner.

De to viktigste bibetingelsene vil være kvote- og kapasitets-beskrankninger. Kvotebeskrankningen vil si at summen av kvantum til hver anvendelse for det enkelte fiskeslag ikke må være høgere enn totalkvoten for det fiskeslaget. Kapasitetsbeskrankningen vil i korthet si at hvert anlegg ikke kan ta imot mer fisk enn de har kapasitet til.

En kan også tenke seg ytterligere beskrankninger i form av tekniske forhold som må være oppfylt, krav til en viss sysselsetting av arbeidskraft, geografiske bibetingelser som kan innføres ved at enkelte anlegg forlanges beholdt, osv. For hver av bibetingelsene vil det være knyttet en skyggepris, som uttrykker det man taper i økonomisk avkastning av å holde på et visst krav. Siden denne industrien er relativt oversiktlig, er det mulig å legge inn ganske detaljerte betingelser vedrørende hver enkelt bedrift, noe som vil gjøre analysen realistisk og interessant.

Modellen er fleksibel i den forstand at den kan analysere alt fra dagens situasjon for et gitt år til en situasjon der en utelukkende søker å maksimere økonomisk avkastning.

Samfunns- og næringslivsforskning (SNF) AS har lang erfaring med liknende modellanalyser fra tidligere, spesielt analyser av struktur, fordeling og kapasitetstilpasning i fangstleddet. Slike analyser har vært gjennomført i prosjekter både for Norges forskningsråd og for Fiskeri- og kystdepartementet. Av slike prosjekter kan nevnes “Modeller for optimal størrelse og struktur i fiskeflåten” finansiert av NFR (se Steinshamn, 2002), “Ressursrente i fiskeriene” finansiert av FKD (se Steinshamn, 2005) og “Fremtidig betydning av fiskeri- og havbruksnæringen i området Lofoten-Barentshavet – en samfunnsøkonomisk analyse” finansiert av FKD (se Gaasland, Steinshamn og Vårdal, 2010).

Overføringsverdien fra fangstleddet til foredlingsleddet er stor når det gjelder den generiske modellen siden det i begge tilfeller dreier seg om hvordan man fordeler gitte kvoter på ulike anvendelser (i fangstleddet fartøygrupper) og om hva den totale kapasiteten bør være gitt ulike forutsetninger og krav, det vil med andre ord si hvordan den totale strukturen bør se ut.

En ser for seg at en stor del av arbeidsinnsatsen i prosjektet vil gå med til skaffe underlag for modellen. For å gjennomføre studien trenger man bl.a. informasjon om:
• aktører/eierskap
• fabrikker/anlegg
• sysselsetting
• lokalisering
• produkter (rund fryst, filet, rognproduksjon etc.)
• kapasitet (mottak, innfrysing, lagring, filetering etc.)
• regnskapsdata
• kvotetilrådinger og bestandsprognoser

Deler av dette er tilgjengelig fra offentlige kilder som f.eks. Driftsundersøkelsen i fiskeindustrien, Kyst- og fiskeridepartementet, Fiskeridirektoratet, Statistisk Sentralbyrå, Brønnøysundregistrene, Havforskningsinstituttet, ICES o.l.

• 30.09.2011 Utkast til rapport skal foreligge
• 31.10.2011 Endelig rapport skal foreligge
• 7.–8.12.2011 Presentasjon på samling i Ålesund
• 7.–8.12.2011 Faktaark med oppsummering av resultatene skal foreligge
• 7.–8.12.2011 En populærvitenskapelig artikkel som oppsummerer resultatene i rapporten skal foreligge

Bevilgningsmottaker stiller gjerne opp med flere presentasjoner om det skulle være ønskelig.
keyboard_arrow_up