Rent hav – plast: Marin plast fra norsk sjømatnæring – Kartlegging, kvantifisering og handling (HAVPLAST)

Det er stor usikkerhet knyttet til mengder avfall som kommer ut i det marine miljø. Det finnes studier som oppgir anslåtte mengder tilført marin forsøpling, men få studier som tydelig kvantifiserer utslipp fra enkeltkilder eller næringer. Det antas at mellom 4,5 og 12,7 millioner tonn plast fra landbaserte kilder ender opp i havene hvert år (Jambeck et al., 2015) og at om lag 1,75 millioner tonn kommer fra sjøbaserte kilder som fiskeri, havbruk og skipsfart (Eunomia, 2016). FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) og FNs miljøprogram (UNEP) etterlyser bedre data på tap av fiskeredskaper, men anslår i sin rapport om tapte garn at 1 % av fiskegarn som er i bruk, blir tapt i det marine miljø (FAO, 2016). 

I tillegg til store mengder makroplast som man blant annet finner langs norske strender, har man de siste årene fått et økende fokus på kunnskapsmangelen knyttet til mikroplast, og effekten av dette på det marine miljøet (FAO, 2017). Mikroplast defineres vanligvis som plastartikler mindre enn 5 mm i sin lengste dimensjon hvor begrepet nanoplast ofte brukes om partikler mindre enn 100 nanometer. Mikroplast i havet stammer både fra produkter (kosmetikk m.m.) og fra nedbrytning og fragmentering av større plastprodukter. Mikroplast er rapportert i alle miljømatriser (strender, sedimenter, overflatevann og vannsøyle) og inntak av mikroplast i vannlevende organismer er dokumentert gjennom laboratorie- og feltstudier. Dette inkluderer arter av kommersiell betydning for fiske og havbruk. I visse feltstudier har det vært mulig å spore mikroplast til fiskeri- og akvakulturnæringen (FAO, 2017). Det er ventet at nivået av mikroplast fortsetter å øke i overskuelig fremtid.

Det eksisterer lite dokumentert kunnskap på mengden plast som tapes fra norsk fiskeri- og havbruksnæring hvert år. Derimot vet man at en relativt stor andel av det marine avfallet som ryddes i Norge kommer fra sjøbaserte næringer. Totalt ble det ryddet 1374 tonn søppel fra norske strender i 2017 (Hold Norge Rent, 2017). Basert på registreringer gjort av frivillige, anslås det at 50 % av de identifiserbare gjenstandene som ble ryddet, kommer fra sjøbaserte næringer (Hold Norge Rent, 2017). Dette inkluderer store gjenstander som deler av trålposer, fiskekasser og bøyer til små taustumper og pakkebånd (Hold Norge Rent, 2017). Avfallet som hentes inn gjennom ordningen Fishing for Litter stammer i all hovedsak fra fiskerinæringen (M-903/2017). Dette er ikke overraskende, i og med at Fishing for Litter-avfall hentes opp fra havbunnen på steder med stor fiskeriaktivitet og med relativt stor avstand til landbaserte kilder. Med bakgrunn i Fishing For Litter og gjennomførte intervjuer innenfor underlag for vederlagsfri levering av oppfisket marint avfall, har SALT anslått at mengden oppfisket fiskerirelatert avfall på fartøynivå varierer fra noen få ti-talls til flere hundre kilo per år i kystflåten, og opp til 1 500 kilo i havfiskeflåten (SALT og Mepex, 2018). Fiskeridirektoratet gjennomfører årlige tokt for å samle inn tapte redskaper og i 2017 ble det samlet inn ca. 850 garn, 150 kongekrabbeteiner, 44 000 meter tauverk/line og rundt 700 meter med snurrevadtau, trållin og notlin i tillegg til et stort antall dregger og vaier (Kilde Fiskeridirektoratet). I perioden 1983–2017 er mer enn 20 000 tapte garn rensket opp via Fiskeridirektoratets oppryddingstokt (Sundt et al., 2018).

Islandske studier indikerer at det produseres 1 kg plastavfall (utrangerte redskaper) per tonn fanget fisk (Sundt et al., 2018). Dette tilsvarer ca 2 500 tonn utrangerte fiskeredskaper i Norge årlig. Mepex konkluderer i sin rapport om underlag for utredning av produsentansvarsordning for fiskeri- og havbruksnæringen (Sundt et al. 2018) med en estimert plastandel av solgte redskaper innenfor norske fiskerier på om lag 3 000 tonn årlig, hvor anslagsvis halvparten antas å gå til materialgjenvinning. Det føres i liten grad statistikk over bruk, tap og avfallslevering av fiskeredskaper, og det er derfor ukjent hvor stor andel av det resterende kvantum som går til annen avfallshåndtering eller ny anvendelse, og hvor stor andel som eventuelt ender opp som marint avfall.  

Når det gjelder havbruksnæringen har SINTEF nylig beregnet plastmengden som er i bruk, til å være i størrelsesorden 192 000 tonn (SINTEF 2017). Det estimeres at av dette genereres det 16 000–29 000 tonn plastavfall årlig. Det finnes dokumentasjon på at det forsvinner plastavfall fra anleggene (egne observasjoner i felt, SINTEF, 2017). Foreløpige studier og kunnskap på feltet viser til flere mulige kilder til utslipp av mikroplast fra havbruksnæringen. Dette stammer fra slitasje og kapping av foringsrør (Naturvernforbundet), slitt utstyr som tau, festemateriell, nøter mv., blant annet som resultat av spyling (SINTEF, 2017), skader på anlegg, materialer på avveie, lekkasjer m.m. Det er derfor behov for å kartlegge og kvantifisere hvor i prosessene/driften dette svinnet forekommer. 

Årsaken til at avfall kommer på avveie kan være mange. Tap av redskap og gjenstander som følge av strømforhold og i dårlig vær, er en årsak til marin forsøpling. Videre kan reparasjoner om bord føre til at taustumper, pakkebånd, deler av trålposer etc. kommer på avveie (SALT, 2016). Redskaper som hekter seg fast i havbunnen eller andre gjenstander, kan være en årsak til forsøpling. I tillegg kan brukskollisjoner medføre at redskaper kan komme på avveie. Det kan heller ikke utelukkes at ødelagte gjenstander kastes over bord. Eksempler på dette kan være store knuter av pakkebånd eller ødelagte blåser (SALT, 2016).​

Prosjektet er ett av fire prosjekter innenfor utlysningen Rent hav –​ plast (våren 2018). Utlysningen tar som helhet sikte på å få økt kunnskap om hvordan sjømatnæringen kan redusere utslipp av plast og økt kunnskap om mikroplast og nanoplast i fisk.