Økt kunnskap om klima-, natur- og miljøpåvirkninger fra ulike produksjonsformer for laks

Havbruksnæringen er svært viktig, både som eksportnæring gjennom bidrag til økt matproduksjon og verdiskaping, og som en sentral aktør i mange kystsamfunn. Dagens lakseproduksjon foregår i hovedsak med bruk av åpne merder i kystnære områder, men miljøutfordringer (særlig knyttet til lus og rømming) har ført til begrensninger i produksjonsvekst og endringer i hvordan næringen reguleres.

For å stimulere til miljømessig bærekraftig vekst har myndighetene blant annet initiert tillatelsesordninger for å utvikle nye teknologiske løsninger (Osmundsen et al., 2022). Gjennom utviklingstillatelsene har det blitt utviklet og igangsatt uttesting av en rekke nye teknologier, som har bidratt til en større diversitet i næringens produksjonsformer (Moe Føre et al., 2022). Det er også igangsatt prosesser med mulige nye tillatelser, der man ser at det stilles større krav til teknologi- og arealbruk for å løse viktige miljøutfordringer. Dette peker på at krav til teknologi og kunnskap om dens effektmål kan bli svært viktig i fremtidige tillatelsesordninger og i regulering av næringens produksjonsvekst. Imidlertid er det fortsatt mye usikkerhet knyttet til effekten av nye teknologier på klima, miljø og natur, og på sosial og økonomisk bærekraft.

Flere av teknologiene er i uttestingsfasen, og det er behov for mer kunnskap om de ulike produksjonsformene og hvordan de bidrar til næringens samlede påvirkning, samt deres behov knyttet til areal, infrastruktur, verdikjede og logistikk. Politiske prioriteringer og reguleringstiltak er viktige virkemidler for å oppnå overordnede mål om bærekraft, og utformingen av krav og insentiver til næringens produksjon vil være sentral for den videre utviklingen og reguleringen av produksjonsformer.

Fra nasjonalt og globalt nivå har det over lengre tid vært ønske om vekst i produksjonen av mat fra havet, samtidig som dette må ivareta hensynet til natur og miljø. For å realisere en slik miljømessig bærekraftig vekst, er det derfor viktig å utrede den totale påvirkningen fra dagens og fremtidige produksjonsformer på miljø, klima og natur. I tillegg må man vurdere effekter på sosial og økonomisk bærekraft, og mulige avveininger mellom disse. Produksjonsformer som reduserer påvirkningen på miljøet kan også føre til endringer i virkninger på sosiale og økonomiske forhold, i både positiv og negativ retning. Dette påvirkes av flere eksterne faktorer, blant annet myndighetsreguleringen.

Undersøkelser og vurderinger knyttet til produksjonsformene og de tre bærekraftdimensjonene vil derfor være et viktig bidrag til økt kunnskap og et bedre beslutningsgrunnlag. Variasjonen av ulike konsepter blant de nye produksjonsformene gjør det utfordrende å gi en objektiv vurdering av hvilke produksjonsformer som er mest bærekraftig når alle tre bærekraftsdimensjonene skal hensyntas.

Produksjonsformene vil ha ulik grad av påvirkning på klima, miljø og natur, eksempelvis knyttet til energibruk, direkte utslipp (fôrrester, fekalier, legemidler osv.), rømming, lus, sykdomsspredning, dyrevelferd og arealbruk. Miljøavtrykket vil også påvirkes av ulike infrastruktur- og verdikjedebehov. De ulike produksjonsformene vil også ha betydning for vurderinger av økonomisk og sosial bærekraft, altså hvordan næringens produksjon og tilstedeværelse påvirker samfunnet på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Vurderingene vil avhenge av hvordan de ulike bærekraftsdimensjonene operasjonaliseres og avveies mot hverandre. Eksempelvis kan faktorer knyttet til ringvirkninger, verdiskaping, velferd og helse, og fordeling av gevinster mellom lokalt og nasjonalt nivå være relevante vurderingen av påvirkningen fra de ulike produksjonsformene og variasjonen mellom dem.